Arevya

For ca en månede siden var jeg med på en liten konkuransse på bloggen til Mira. Den gikk ut på og gi et tips om hva man kan gjøre på en regnfull og grå dag for å gjøre den litt lysere. Her var mitt forslag, og tro det eller ei så vandt jeg en liten premie for det!

På en litt ekstra grå dag setter jeg meg ned, finner frem harddisken og blar gjennom alle fotografiene jeg har tatt opp gjennom årene. Bilder fra hverdagen, bilder fra barndommen, fester, reiser, dager med venner, bursdager og andre koselige ting. Slik minner jeg meg selv på at livet virkelig ikke alltid er så grått.

Så i dag når jeg kom hjem fra en koselig dag lå denne pakken på bordet:

En nydelig ring som passe perfekt på langefingeren min. Virkelig snilt av deg Mira, den kommer til å bli godt brukt. 

Jeg greide det! Med god hjelp fra greie kolegaer fikk jeg min første giver. Det var godt og kjenne at ikke alt håpet er ute selv om det er vanskelig. For det er det jammen meg! I begynnelsen var det bare det og tørre å si hei til fremmede. Så gikk det over til å takle hver eneste nei man fikk. Og helt til slutt handlet det om faktisk overbevise de som sa ja. Men jeg har lært mye, og hatt en nydelig tid i vårsol. Jeg fikk knipset litt bilder både før jobb og i pausene. Bergen står i blomst, alle blomster strekkes de lange stilkene sine for å slikke solen. Folk lå i parkene, solte seg, grillet, blåste såpeboble og var i et fortreffelig humør. Så i det store og hele kan jeg bare kalle dette en fortreffelig dag! 

Jeg har nye ideer til ett nytt design! Breiere blogg, lysere farger nå til sommeren, og bedre system for alle linkene. Og jeg har en god tanke om at en av disse bildene skal bli min nye header. 

Og jeg overlevde min første dag på jobb! For det meste var det bare og signere papirer, lære om Røde-Kors og se en informasjonsfilm. I morgen er første dag jeg skal ut og prøve meg som selger, og det kunne ikke vært en bedre dag! Varmegrader og steikende sol. Så jeg vil anta at folk er i godt humør og at det blir en fin dag med opplæring. Til og med neglene mine har fått litt mer lakk så de ser bra ut til jobben! Nå mangler jeg bare og finne frem noen klær i fra søppelsekkene som jeg forsatt ikke har pakketut etter flyttingen... Siden været er med meg, så blir det lette klær i morgen, men forsatt skal jo man se ok ut.

Jeg har lakket neglene, og det er faktisk det som er hele grunnen for at jeg skriver dette inlegget. Men jeg skal ikke være så jentet og blogge om hvordan det gjøres, det er det utallige andre og bedre enn med som kan forklare. Men jeg skal fortelle hvor pokkers nervøs det gjorde meg... For morgendagen er en stor dag, første dag på jobb! Og en farge som skriker slik er kanskje ikke det beste og gå med første dag? Men jeg får bite det i meg og stå for det jeg nå har gjort. Jeg har ikke mer neglelakkfjerne heller, så nå må den bare få bli. For i morgen skal jeg til opplæring hos Røde Kors, og jeg gjør meg usikker. Hva vil opplæring si? Skal jeg rett ut på gaten og prøve meg som Fundraiser? Eller får jeg masse informasjon først? For det er vel viktig... Det og vite om produktet man skal selge. Vil jeg gå overens med de andre?

Nei jeg er hvertfall ikke aleine. I følge sjefen er det to andre som også skal på opplæring; så alle oss tre får møte opp i morgen nervøse, men hvertfall ikke aleine... For jeg antar at de er like nervøs som meg, for de vet sikker like lite... Men den tanken hjelper egentlig ikke. Og nå har jeg begynt sjelve på hånd, ikke helt sikker på om det kommer av følelsene eller de redbullene jeg har kastet i meg...  

Bør jeg stoppe å mase nå? Ja, kanskje likegreit... Jeg får helle krysse alt som fysisk kan krysses og håpe på det beste. Ønsk meg lykke til på første dag i morgen!

Siden min kjære Fredrik jobber som en helt med eksamen har det vært veldig lite tid til oss to. Jeg har vært hjemme i over en uke nå, og ikke fått sett han noe mer en noen få timer. Så derfor fant jeg ut at jeg likegodt kunne lokke han over til meg i går med løfte om hjemmelaget pai. Tro det eller ei, men det gikk faktisk, og han hadde til og med en liten gave med seg. To herlige kokebøker, ene om hvoradn tilbrede kyllin på mange fantastiske og sunde måte, og en om smoothier. Jeg som virkelig har gått inn for å spise sundt var virkelig glad for dem, og måtte prøve ut med å lage med mango-smoothie til frokost!

Men sett vekk fra den fine gaven, var det godt og endelig kunne se han igjen. Alle de timene jeg bare lå i armkroken hans og koste meg. Timene gikk, mat ble spist og film ble sett på, før han igjen måtte gå og vie livet sitt til utallige bøker om menneskesinnet. Jeg kan ikke sitte ord på hvor mye jeg ser frem til han endelig være fri fra lesingen og drar med meg på Inter Rail!

17. Mai! Jeg liker den dagen, humøret til alle er topp, god mat, masse folk, sosialt liv og selvfølgelig bunad. Dagen ble feiret med at jeg stod opp lenge etter salutten, som var overraskende nok i seg selv. Jeg pleier alltid å hoppe ut av sengen av slike lyder, men denne gangen kunne jeg like godt vært Tornerose. Men min mor fikk meg opp, det ble stress med alt bunadstyret, og før klokken ti var vi ute huset. Gamle naboene hadde disket opp med mat som smakte himmels, og jeg presset ned både det og litt champagne før vi gikk videre.

I år ble jeg med bare med litt i toget, hørte på korpset, satt litt i en russebil til en venninne og besøkte min tante på sykehjem. Så bar videre til min farmor som hadde enda mer mat og gi meg. Etter masse spising var jeg faktisk så utkjørt at jeg gikk på sofaen, skulle bare lukke øynene i noen minutter, men sov i hele to timer. Min mor dultet forsiktig borti meg igjen, og vi tuslet hjemmover. Jeg var forsatt knust i kroppen så jeg endte opp med og sovne tidlig i går, og våknet ikke før 13 timer seinere... Så 17. Mai i år var en kort, men fantastisk dag, og det er mildt sagt. 

Jeg har ikke vært hjemme mer en 3 dager nå, men allerede har småirritasjonen kommet. Enkelt og greit fordi jeg ikke har noe å gjøre på! De fleste kveldene har jeg bare ville krøpe inn i ett hjørne og grine på telefonen til kjæresten min (ja jeg har fått kjæreste faktisk). Klart jeg har to jobbintervjuer, men jeg er forsatt redd... Eller jeg var redd! I dag var jeg på jobbintervju, med hovent øye og et skjevt smil (øyebetenelse...). Jeg var ikke helt sikker på hvordan det gikk, men jeg viste jeg likte folka virkelig godt. Så når jeg stod i kø for å få øyedråper hos legen, så fikk jeg en telefor... Jeg fikk jobben! Det er sykt, men jeg skal jobbe som fundraiser hos Røde Kors. Ikke bare tjener jeg penger, men jeg tjener penger på å gjøre noe bra. Er ikke det bra så vet ikke jeg!

Så nå ligger jeg som en slakt på sofaen og er veldig fornøyd med meg selv... Selv om jeg ikke blogger så mye for tiden!

Jeg må ærlig inrømme at det er en lang tid siden jeg har tutet så mye... Det rant og rant, og øynene ble såre der jeg stod i bunaden og klemte alle for siste gang i år... Det er uvirkelig at nå har boblen jeg bodde i ett år blitt spruket, og nå er livet her for fult. Jeg har lært så mangt om både andre, megselv og for å ikke snakke om fagene jeg har hatt! Jeg var gal som signerte meg opp for å ta kinesisk, japansk og koreansk samtidig, men herregud så mye jeg har lært.

Jeg har bodd med fantastiske folk, som har gått meg på nervene, muntret meg opp og vært awesome til alle døgnets timer. Hver dag har det vært tre måltider som har stått og ventet på meg, og timevis med latter i peisestuen. Jeg har opplevd store deler av østlandet, samt 5 andre land med mange av dem! Det har alltid vært en skulder og gråte på, samt en klem som ventet rundt hvert hjørne. Toten FHS har gjort dette året utrolig, og definetivt fått meg til å smile masse! Jeg har levd på en sky. Men nå er det hverdagen som står for tur.... 

For dagen i går var bare alt for lang, timevis med gråting, avskjeder, pakking osv.: Og de 7 timene i bil kjennes forsatt i kroppen. Men en god natt søvn har fikset det meste, så nå får jeg håpe min kjære fikser resten!

Nå er alle komoder tømt, skapende enevendt, både vegger og gulv vasket og alt står stuet i esker. Det har vært vaskedag i dag, og jeg tror ikke jeg har vært så effektiv før; alt ble gjort på en noen få timer. Jeg ungår nå rommet mitt for alt i verden, for det har mistet alt sjarm. ingen bilder, rot, musikk, gardiner eller ting. Siden det er så tomt er det en svak ekkofølelse når man står og snakker... Men bare en natt igjen, også er det Bergen kjære Bergen! 

Ikke ett innlegg for dem som ikke tåler og se hvordan maten ser ut før den er tilbredt. 

Eller etter den er slaktet... Rektor hadde tatt med seg en stor grill, et stort lam og masse grillkull! Og jammen smakte det ikke bare himmelsk også. Jeg får vann i munnen av og bare tenke på måltidet, nam nam!

Så etter vi hadde satt på kullet var jeg vitne til å se når rektor pakket ut herligheten, samt knipse litt bilder.

Til og med en liten hale! Kanskje litt for groteskt og si at jeg synes det er søtt?

Den mest motbydelige lyden når brystkassen ble knekt bakover! Men den kan ikke sammenlignes med hvordan lyden var av å skjære i den med sag! Må virkelig være der man har fått tak i lydspor til alle groteske filmer. Kjempegøy!

Eneste jeg kunne tenke på var spekemat! 

Jeg er forsatt så mett at jeg kjenner ettersmaken enda... Litt kvelmendes, men så verdt det på alle mulige måter!